Barn med særskilte behov

Onsdag hadde vi en økt i pedagogikk som gikk på barn med særskilte behov. Det som interesser meg her, er de elevene som har spesifikke lærevansker. Disse elevene er ressursmessig på linje med andre, men de har en spesifikk vanske som gir problemer i ett område. I spesifikke lærevansker finner en blant annet dysleksi og dyskalkuli.

Jeg har sett mange barn som har en spesifikk lærevanske, men jeg ser ikke alltid at hjelpen er der. Det virker som at de elevene som har dysleksi får oftere og bedre hjelp enn de med dyskalkuli. Er ikke disse begge viktige lærevansker en må være obs på?
Og hva skjer når eleven går videre i utdanningen? Snakker vi ikke lenger om tilpasset opplæring når en går på videregående og på høyskole? Kan man bare kutte av redningsbøyen, og la eleven ligge hjelpeløs i det store vannet? Jeg mener at uansett om det er barneskole eller høyskole, så bør elever som sliter med dysleksi eller dyskalkuli, få se at hjelpen er til stede. Hvorfor skal en snakke så mye om tilpasset opplæring når den ikke skjer? Hva med eleven på videregående, som sliter med lekser, og ikke får samme leseutbytte som de andre, for han har dysleksi?
Eller hva med eleven på høyskolen, som ikke får utbytte av matematikktimene for de er på et helt annet nivå enn han? Jeg bare spør jeg, hvor er tilpasset opplæring i disse situasjonene? Når eleven blir eldre, skal man da tenke at den spesifikke lærevansken og blir bedre og bedre? For det er nemlig ikke sånn, ikke i det hele tatt!

Så en oppfordring til dagens lærere, er at en må følge nøye med på elever som sliter i ett fag over lengre tid. Kanskje får de ikke den hjelpen de trenger før det egentlig er for sent!