De minste på skolen

Hvem er de minste på skolen, hvordan er de, hva kjennetegner disse barna?
Barna er egosentriske - der alt handler om seg selv, hva de har gjort siden sist du så dem, de vil bli lyttet til og de vil bli sett. De gjør alt de kan for å oppnå disse faktorene.
Barna viser og mye følelser. De kan være veldig glade i det ene øyeblikket, for i det neste å være utrolig lei seg. Plutselig kan verden ha gått i tusen knas, og vi som lærere må være med å pusle sammen verdenen igjen slik at den blir god å leve i.
De minste på skolen er veldig utålmodige, klarer ikke å sitte i ro for lenge, og må være i aktivitet. De må og ha variasjon, og ikke ha et arbeid for lenge om gangen.
Nyskjerrige er et flott ord på de minste i skolen. De vil vite alt og de vil vite det her og nå. Ingenting kan vente, de har ikke tid ti lå vente. Spørsmålene kan være mange og forskjellige, alt fra hvorfor du har blå genser på deg til hvorfor giraffene er så høye:D
Det er også noe i væremåten til barna på skolen. De må lære seg tilpasning, både til medelever, lærere og til skolen som organisasjon. De kan ikke lenger spise når de vil, og må følge regler og struktur. Det er mye for de minste barna å lære, men med god hjelp både på skole og i hjem, kan dette gå så enkelt som bare mulig!

Fagdag om barn, ungdom og bærekraftig utvikling

25 september hadde vi en fagdag som var ganske spennende. Det store fokuset lå på tema "Kunsten å handle med hodet". Å oppsummere alt fra dette temaet blir for mye, men jeg kan ta med et eksempel som viser klart hva vi snakket mye om . Si at du kjøper en bukse på en helt vanlig butikk. Det er da tre forhold som spiller inn. De økonomiske forholdene (hvilken pris er mest gunstig for forbrukerne), de økologiske forholdene (Hvor blir det laget og hva gjør det med miljøet), og de sosiale forholdene (Hvem lager produktet, og kostnaden). Vi kan ikke alltid ta hensyn til alle tre, men vi kan i allefall tenke gjennom de!

Noe annet som vekket min interesse, var møtet med en representant fra barnevakten. Han fortalte om reklame og utseendepress blant barn og ungdom, både i Norge og resten av verden. Jeg ble rystet over å hør om 7 åringer med spiseforstyrrelser, av 8 % av 11 åringene er på slankekur, og at hver femte tenåring er deprimert, og har misnøye med egen kropp.

Forbildene til barn og unge ligger i mediene, og de sluker deg rå! Vi sitter som klistret til tv og reklame. Vi rekker ikke tenke over hva vi lar oss selv styre av og hva vi lar barna se, før det kommer noe nytt! En ting å tenke over er at foreldre er en kjemperessurs når det gjelder å få barn til å bli glade i seg selv, og være fornøyd med slik en er. Skal vi la barna vokse opp i en verden som lærer barna at verdi kommer utenfra? Husk at verdi kommer innenfra, og spre det utover!

Bloggseminar 17 september

Jeg deltok ikke på bloggseminaret vi hadde, men ut fra forelesningene har det dukket opp interessante tanker. Blant annet dette om hvilken sjanger vi skriver i bloggen. Vi har da to måter, tenkeskriving og presentasjonsskriving. Mitt første inntrykk er at jeg bruker presentasjonsskriving, som kjennetegnes av saklig språk, høy grad av mottakerbevissthet og som egner seg for publisering. Eksempler på dette er blant annet brev, rapporter, prosjektoppgaver og lærebøker. Så bestemte jeg meg for å se litt mer på hva tenkeskriving egentlig er. Det kjennetegnes av et mer muntlig språk, et redskap for å huske og å strukturere tankene, og som ikke alltid egner seg for publisering. Her møter vi blan annet notater, jukselapper, dagbok/loggbok og tankekart. Det var her jeg innså at begge to, presetasjon og tenkeskriving, er presentert i blogg. Vi har egne betraktninger speilet i teori og praksis, og vi har en faglig refleksjon. Dette var noe nytt som jeg aldri hadde tenkt over, og som jeg vil veie litt ekstra tanke på veien videre!

Mobbing, omsorgssvikt og barn i sorg/krise

Disse tre områdene var vi inne på i ukens økt. Det var interessant og spennende, og jeg har tenkt over det veldig mye de siste dagene. Jeg vil ta for meg emnet mobbing, da spesielt offerrollen!
Mobbing er og vil alltid være et problem i skolen. Selv om vi har fantastiske programmer som zero som skal kjempe mot mobbing, så vil det alltid være der. Det vil alltid være noen som må plage andre elever, og det vil alltid bli noen som får tittelen offer. Når jeg tenker på offerene, lurer jeg på om de blir bra etterhvert? Jeg vet om ei jente som ble mobbet hele barne og ungdomsskolen. Det var ikke noe feil ved jenta, hun var helt vanlig som alle andre. Men denne jenta var ofte veldig stille og sjenert, og det utnyttet de andre elevene veldig godt. Da jenta kom på videregående, fikk hun det delvis bedre da hun kom med nye elever. Men samtidig var det noe inni henne som lå og gnagde. Hun ville ikke være for utadvendt og for sosial, for hun hadde lært gjennom årene at hun ikke var god nok for noen. Hvor mange ganger hadde hun ikke tenkt at verden var bedre uten henne, og hvor mange ganger hadde hun ikke ligget i sengen og grått over hvorfor hun var den alle ertet! Etterhvert på videregående fikk hun endel venner, og ble mer og mer med i fellesskapet på skolen. Det denne jenta opplever, er at hun får en dobbelpersonlighet. På skolen er hun glad, utadvendt og sosial, mens hun hjemme sliter med mobbingen hun opplevde tidligere. Er dette bedre? Tror dere at mobbeofferene får det bedre etterhvert? Feil! De vil alltid ha følelsen av å ikke være god nok, ikke være normal. De trenger mye oppmuntring og oppmerksomhet, og de trenger følelsen av å høre til. Idag har jenta mange venner, og trives godt på skolen. Samtidig kan hun sitte hjemme og tenke; var jeg god nok idag?
Mobbing setter spor i mennesker som varer hele livet, noen synlige, de fleste usynlige. Det bør settes flere tiltak mot mobbing, og en bør løfte opp det sosiale fellesskapet i klassen. Vi som er lærere, må sørge for at ingen faller utenfor helt fra begynnelsen av. Vi må stadig være opppmerksomme på hva som skjer i trinnets miljø. Glemmer vi det, så har vi gjort en stor feil i dagens skole!

Sosiale - og emosjonelle vansker

Under dagens økt om sosiale og emosjonelle vansker, dukket emne kartlegging opp. Innenfor her, kommer vi til enda et emne, nemlig elevsamtale. Elevsamtaler er viktige for å kartlegge elevenes atferd i skolen. Det er her en får mye viktig informasjon, både om eleven som individ og som del i et sosialt fellesskap. I år skal vi være med på en elevsamtale i praksis, og jeg må si at jeg har litt nerver i forhold til det. Hvordan skal jeg forholde meg, hva er rett og hva er galt å si?
Jeg reflekterte litt over min egen skolegang, og oppdaget at elevsamtaler var en manglende ressurs. På barneskolen hadde vi en elevsamtale per år, som gikk ut på hvordan vi hadde det, og hvordan vi likte oss. Jeg opplevde at det som ble sagt til læreren, ble glemt idet neste elev kom inn. Læreren virket mer opptatt av å komme gjennom alle elevene på en dag, enn å ta hensyn til det som ble sagt. Slik ble problemer elevene hadde, glemt og gjemt.
På ungdomsskolen husker jeg godt at vi ikke hadde noen form for elevsamtaler, noe jeg synes er merkelig. Elevsamtaler er like viktige på ungdomstrinnet. Her starter elevene en ny fase, en overgang fra det trygge og hjemlige på barneskolen, til det mer åpne og selvstendige på ungdomstrinnet. Elevene skal finne seg selv, både som individ og i gruppe, og for mange kan dette være vanskelig. Når en kommer på videregående, synes jeg at man bør fortsette med elevsamtaler. Vi hadde ikke det der jeg gikk, men det er noe jeg synest er viktig og som må følgest opp.
Også antall elevsamtaler er noe jeg henger meg opp i. På barneskolen bør en ha mer en 1 per år. Hvordan kan en kartlegge barns atferd etter en samtale? Jeg mener at 4 per år skal gå an. Alt som trengs er god planlegging:) På ungdomstrinnet kan en godt korte ned til 2 i året, mens man på videregående kan korte ned til 1 per år. PÅ videregående vil det være mest gunstig å ha elevsamtaler for å veilede å støtte elevene, og hjelpe dem på veien videre gjennom skogen full av grener av valg. Gjennom en elevsamtale skal elevene få si det de har å si, å de skal bli hørt. Har de problemer, må disse bli tatt opp i stedet for å bli gjemt i en skuff! Dette føler jeg at ikke blir gjort så grundig i dagens skole, og er da en oppfordring til oss lærere.

Jeg anbefaler boka "Elevsamtalen" av Kirsten Magrethe Limstrand, som er en fantastisk bok som utdyper dette emnet.