Å DNA- registrere problembarn- rett eller galt?

"Hvis ungen din havner i bråk på skolen, gjør et par uheldige ting og kommer i sosialvesenets søkelys, mener de fleste i Norge at barnet kanskje trenger litt ekstra oppfølging. I England er det derimot fremmet forslag om at slike «problembarn» skal registreres på linje med voksne lovbrytere." Dette skal de gjøre for å forebygge fremtidig kriminalitet.
Er det slik at vårt DNA kan vise ett gen for om vi blir problembarn eller ikke? Er det rett at barns DNA skal bli lagret permanent i tilfelle de blir kriminelle? Jeg mener at dette ikke er en barnevennlig måte og jobbe på. Selvfølgelig er det jo bra om de kriminelle har DNA sitt lagret, men bør man ikke gjøre noe kriminelt først? I England mener dem at for å forebygge den fremtidige kriminaliteten, tar de DNA prøver av alle barn anholdt a politiet. Dømt eller ikke dømt, blir DNA lagret permanent. Flere tusen uskyldige barns DNA ligger lagret i England.

I England har de en kriminell lavalder på 10 år, mens den i Norge er 16 år. Ville det hjulpet oss å forebygge fremtidig kriminalitet ved å sette den kriminelle lavalderen ned til 10 år, og lagre DNA til alle barn anholdt av politiet? Det vet jeg ikke, men jeg mener at personlig oppfølging til alle "problembarn" er noe av den viktigste hjelpen de kan få. At de har noen som ikke gir dem opp, men står ved siden av dem hele veien. Det kan kanskje og være en vei til å forebygge gjentagelse av den kriminelle handlingen.

For å lese hele artikkelen; http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/03/27/530697.html

Skilsmissebarn har dårligere karakterer?

I en artikkel på VG nett ( se link nederst) blir det sagt at barn av skilte foreldre og samboende foreldre gjør det dårligere på skolen enn barn fra gifte familier, der nesten en halv karakter skiller dem.

Ut fra min skoelgang har jeg aldri merket meg at det var forskjell på barn fra kjernefamilien og skilsmissebarn. De har ligget på samme nivå, og fått de samme karakterer. Er skolen i dag lagt opp til kjernefamilien eller de nye moderne familie statusene?
Jeg mener at hvilken karakter man får, avhenger av hvor mye en øver, leser og virkelig står på. Om noen ikke åpner boken før prøven, er det jo deres egen feil at de ikke gidder å lese. Både kjernefamiliebarn og skilsmissebarn har den samme muligheten. Enten leser en, og virkelig gir jernet før prøven/eksamen, eller så dropper en det helt ut. Hva hver enkelt gjør, er opp til dem selv. På den annen side, kan det selvfølgelig være mange årsaker til hvorfor noen ikke orker å lese. Jeg mener det har noe med selvdisiplin å gjøre. En må si ti lseg selv at nå er det på tide å begynne å lese, jeg vil ha en god karakter, og skal prøve hardt. Har en ikke denne selvdisiplinen, faller en lett i fallgruver som å ikke lese i det hele tatt før dagen før prøven.
Jeg tror ikke man skal skille mellom kjernefamiliebarn og skilsmissebarn, men mellom de som har selvdispilin til å begynne å lese, og de som ikke har det.

For å lese artikkelen; http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=512641.

Ungdomsalderen

Ungdomstiden, tiden da alt skal prøves, alt skal testes til ytterkanten, og en hører ikke lenger på mor eller far. Slik er det for de fleste ungdommer. Alt forandres i denne perioden, både fysisk og psykisk. Vi skal alle finne oss selv, finne den personen vi vi være.
For mange ungdommer er dette vasnkelig. Det er vanskelig å akseptere at kroppen forandrer seg, at vennene rundt dem forandrer seg, og at alt de gjør vil ses på som opprør.
Det er her i denne tiden de små barna våre opplever diskusjoner og forhandlinger. Da spesielt mellom barna og foreldrene.
Mange ungdommer prøver ut det meste i denne tiden, fra ulike klesstiler til ulike venner. En vil føle seg tøff og selvstendig, og gjøre det som andre venner gjør.

Ungdomsalderen er en tøff tid, som mange unge mennesker sliter med å komme gjennom. Mange flyr bare gjennom den som ingenting, men hva med resten?
Plutselig skal man velge yrkesvei og karriere som 16 åring, da spør jeg meg om det virker rett?
De unge menneskene som går rundt og svirrer, de som skal teste ut livet, de som forandrer seg på mange måter. Skal de i tillegg til å finne seg selv, velge karriere i samme slengen?
Når jeg tenker over dette, og samtidig ser hvor mange som tar et friår etter vidergående for å tenke, eller tar et friår etter ungdomsskolen, ser jeg en sammenheng.
De unge har nok å tenke på, og trenger mer tid på å velge karriere. De har nok med seg selv og sine problemer, om ikke skolene skal presse på dem et yrke. Mange går i fellen ,og velger etter sine venner. De er redd for å være alene, de vet ikke hva de skal bli o.l. Er det et slikt samfunn vi vil ha? Der de unge menneskene begynner på en karriere de egentlig ikke vil ha eller trenger?

Foreldresamarbeid

Foreldresamarbeid i skolen er et stort tema. I artikkelen om tilpasset foreldresamarbeid, fikk jeg et godt innblikk i hva foreldresamarbeid går ut på.

Et møte før skoelstart med foreldrene til elevgruppen, kan en få vite hvem som kanskje ikke er så god til å lese som en forventer at en skal være når en begynner på skolen, det kan være en elev som sliter sosialt, i alle fall er det mye som kommer gjennom en samtale før skolestart. Jeg ville hatt en samtale med hver enkelt foreldre, og ikke hele gruppen på en gang. På den måten oppnår jeg en trygg relasjon med hver enkelt , og det gir meg tid til å kjenne og klargjøre hver enkelt elev. Dette åpner og for at foreldre kan stille spørsmål, og i en slik sammenheng er det ofte mange spørsmål ute og går. Om en elev har en vanskelig hjemmesituasjon, vil det være til både min, elevens og foreldrenes fordel at jeg vet om det før skolestart.
Gjennom barnas skoletid, mener jeg at en må ha løpende kontakt med foreldrene. Det er ti det beste for eleven, og det slipper å oppstå misforståelser skole og foreldre i mellom.
Dette vil og gjøre det enklere for læreren å ta kontakt med foreldrene om det er noe.
Å ha et godt foreldresamarbeid, skaper tryggere og bedre forhold mellom eleven, hjemmet og skolen.

Trykk her for å lese artikkelen: http://www.fug.no/cgi-bin/fug/imaker?id=23683

Praksis veke 9-11

Ja, da var praksis over for i år:) Det har vært tre morsomme og lærerike uker på 2 trinnet . Jeg har hatt en flott praksisperiode, og har lært en hel del.. Det har vært slitsomt ti ltider å være 7 stykker på trinnet i tillegg til praksislærerne, men alt i alt har det gått helt greit. Jeg har nå lært mye mer om planlegging av en økt, om hvir viktig det er å differensiere, og hvor viktig det er å tenke på trinnet som mange elever, og ikke en sammensatt gruppe.

Da jeg lærte mest, var da jeg var i overtakingsprakis. Jeg var på 4 trinn med Vidar og Brit Elin. Her fikk jeg være alene, og ha timer, og det var en helt ny følelse. Jeg fikk en god kontakt med elevene, der mye gikk ut på at jeg lærte navnene deres etter 1 time. Det hadde jeg mye igjen for:D Jeg var mer avslappet, og fikk en følelse av å gå til jobb om morgenen. Dette ga et mer realistisk innblikk i hvordan en lærers hverdag er idag. Jeg kunne godt vært her i tre uker alene:P

Praksis i år har vært litt mer krevende. Jeg er ikke så engasjert i å undervise så langt nede i trinn, men jeg tok meg sammen og gjorde mitt beste. Det fikk jeg mye ut av, og har til og med hatt det gøy i undervisningssammenheng:)
Jeg fikk god kontakt med elevene fra dag en, og det er så koselig at de kommer bort om morgenen, i løpet av dagen og på slutten for å få en klem og prate litt.

Praksis har vært en god periode, men nå skal det sannelig blir godt med ferie:D God påske alle sammen:)